I høst (2004) delte dirigenta (Trude) ut skjema til alle musikantene der alle skulle skrive på hvor mange minutter de øver hver dag. Minuttene ble summert og målet var at vi skulle komme til ti tusen minuter før året var omme...
Jaggu, dæsken! Allerede 8. desember hadde vi nådd målet! (10.000 minutter = øving i nesten 7 hele dager i strekk) Når vi nå hadde kommet så langt lovde Trude at vi skulle ha en skikkelig klubbkveld med kos og gøy og moro som premie for den fantastiske innsatsen.
Dette ble lagt til 15. februar. For at klubbkvelden også skulle gi et musikalsk utbytte hadde vi veldig lyst til å avholde solistkonsert rett før klubbkvelden.
Absolutt alle medlemmene i korpset fikk sitt eget solostykke entene helt alene, sammen med Trude på piano eller sammen med CD. En ting er i allefall helt sikkert, det var en stor opplevelse å sitte i salen og høre på resultatet av så mye flott innsats av musikantene. Vi er sååå stolte av musikantene våre.
Det er en musikant som jeg (Arne) har spesielt lyst og nevne og det er Arild på kornett. Han har gjort en kjempejobb på øvingsrommet og spilte bare helt fantastisk bra. Stå på Arild!
Etter konserten hadde gavmilde og tjenestevillige foreldre i Johan sin dugnadsgjeng bakt/skaffet pizza til alle så det ble en briljant avslutning på dagen.
Denne konserten har lært oss flere ting:
- nervøse barn snakker mye mer enn barn som ikke er nervøse.
- barn som har et papir som knitrer på en konsert lager knitrelyder.
- barn som vet at de får godteri etter å ha spilt, glemmer dette når de er nervøse.
- barn som skal noe på en konsert gjør dette mens det er musikk fra scenen og aldri i pausene.
- vi tror at barn som skal spille konsert hører "spring rundt og rop og velt stoler" når Trude sier "bare sette deg og slapp av"
- barn som er ferdig å spille sitt stykke tror ofte at konserten er ferdig og debatten er begynt.
- barn som ikke liker godteriet tror at det vil brenne hull i hånden deres hvis ikke de får gitt det fra seg med en gang.
- mange barn som skal ha med seg både instrument og noter opp på scenen må gå to ganger.
- barn som skal si hva de skal spille gruer seg egentlig mer til det enn til å spille.
å bukke etter å ha spilt er vanskeligere enn den der forte låten som Ole Edvard Anthonsen spiller.
- når medlemmene i Slåtten når ned i gulvet med bena kommer konsertene til å høres ut som tappa-tappa-tappa-tappa
Arne :-)